SAMMEN ER VI tar oss med på en oppdagelsesferd og skattejakt i Egypt. Fortellinger og bilder fra Stefanusalliansen og deres lokale samarbeidspartnere kan formidles ved at barn er liksom-korrespondenter på liksom-reise, som rapporterer om hva de ser og opplever.

Hvordan korrespondentene skal reise, er opp til gruppa som arbeider med SAMMEN ER VI. Korrespondentene kan for eksempel lage og sende video, nyhetssendinger, snaps, eller det kan vises bilder på et lerret imens en stemme forteller.  

Se forslag i manus til hvor det kan passe med bilder, filmer mm.

Her følger et eksempel på en oppsetning der korrespondenter sendes opp i luftballong og rapporterer fra Mamma Maggies arbeid i en av Kairos søppelbyer, og fra Biskop Thomas’ retreatsenter Anafora. I tillegg forteller korrespondentene om hva de ser underveis på reisen.

Korrespondentene i luftballongen er i dialog med en programleder på “bakken”. Publikum får “bli med” på reisen ved at det vises bilder på et lerret, og korrespondenten maler ut konteksten for sanger og andre innslag underveis i oppsetningen.

Programleder: Velkommen til forestilling! Jeg håper alle dere som har kommet hit har lyst til å bli med ut på en reise, langt avgårde? Vi tenkte å ta med alle som er her til et land som heter Egypt, men… hvordan skal vi få med alle sammen? Det er ikke så lett! (tenker litt, og får en god idé) Men hva hvis vi sender avgårde én korrespondent med luftballong, som kunne fortelle hvordan det ser ut i Egypt? Det er jo nesten som om vi skulle ha reist selv! Bli med, da! Vi drar høyt opp i skyene!

Sang: Høyt opp i skyene

Programleder: Hallo, hallo! Kirka søker korrespondent i luftballong! Hører du meg? (stille) Kirka søker luftballong! Hører du meg?

Korrespondent: Korrespondent i luftballong her, jeg hører deg.

Programleder: Flott! Kan du fortelle hva du ser, høyt der oppe i lufta?

Korrespondent: Jo, nå har jeg reist sørover fra Norge, over høye fjell og over Middelhavet, og nådd kysten av Nord-Afrika. Her ser jeg ned på en veldig stor by som ligger ved ei elv i en ørken.

[bilder på lerret]

Programleder: Det høres ut som du allerede er framme, det gikk fort! Det er kanskje Kairo du ser der nede. Det er Afrikas største by, som ligger ved den store elva Nilen. Hva ser du om du går litt ned i høyde?

Korrespondent: Jo, nå flyr vi lavt over en bydel i Kairo der folk har som jobb å samle og sortere søppel. Jeg sender over en video nå, så kan dere se på den:

[Video: “Simone får nye sandaler”]

Korrespondent: Det var Mama Maggie som startet barnehagen i søppelbyen. Hun ville gi barna en ny start, nesten som å få nye, blanke ark. I søppelbyen er det også en skole der ungdom lærer å lage forskjellige ting. For eksempel lærer noen å strikke, og noen lærer å lage sko.

[Korrespondent: Jeg sender over en lydfil av hvordan det høres ut i skomakerverkstedet.

Fra verktøykassa: Rytme­orkester – med sko. Rytmen kan være intro til sangen Dette er en ny start]

Sang: Dette er en ny start

Programleder: Takk for at du viste oss søppelbyen i Kairo, korrespondent! Her får hundrevis av barn en ny start hver dag, og her lærer de om hvordan Gud ser på dem; at de har en utrolig verdi! Men du, nå ser det ut som luftballongen er på vei enda lenger sørover, ut over ørkenen?

Korrespondent: Ja, nå flyr vi over en ørken. Og her er det veldig tørt, det kan gå et helt år uten at det regner en eneste dråpe!

Fra verktøykassa: Kroppen er et instrument: Kroppen brukes til å lage lyder som høres ut som vind, regn og torden. Overgang til intro, Levende vann.

Sang: Levende vann

Korrespondent: Det var litt av et uvær! Regn og vind og lyn og torden! Jeg må visst prøve å lande luftballongen. Jeg har ikke så lyst til å lande midt i ørkenen… Men se der! Der ser det ut som det er mange trær og planter. Der går jeg inn for landing!

Programleder: Når det er vann midt i en ørken, så betyr det at du har kommet til en oase. Det betyr at det er et sted midt i den tørre ørkenen der planter og dyr og mennesker kan trives. Men hva ser du der, i oasen?

[bilder av Anafora på lerret]

Korrespondent: På et skilt her står det Anafora. Det er biskop Thomas som har bygget opp dette stedet. Hit kommer folk fra hele verden for å hvile og be og hjelpe nonnene og munkene som bor her. Alle blir tatt imot på en god måte, det er nesten som om det er alles hjem.

Sang: Det hjertet er fylt av

Programleder: Så fint at det finnes noen å snakke med, fra hjerte til hjerte, som det stod i sangen! Korrespondent, du sa at det bor nonner og munker på det stedet i oasen i ørkenen. Ville det være mulig å få snakke med en av de som bor der?

Korrespondent: Ja, jeg sender over et bilde av en av nonnene, hun heter Theodora.

[Bilde av Theodora på lerret]

Korrespondent: Kan dere se henne? Hun forteller at før hun kom til Anafora, så trodde hun at jenter bare skulle være stille og si JA, for eksempel var det andre som bestemte at jenter skulle gifte seg når de var tenåringer! Det ville ikke Theodora. Hun bestemte seg for å bli nonne på Anafora. Hun visste at Gud har skapt alle mennesker, og at både jenter og gutter kan si JA og NEI.

Sang: Jeg er et menneske

Korrespondent: På Anafora har de noen fine kors, som heter Iotakors. Det var en gammel tradisjon i klostrene i Egypt å male fargene inn i kors, og alle fargene i korset har en egen betydning. Nå sender jeg over noen bilder fra Anafora, så dere kan se hvordan et iotakors ser ut.

[Bilder av iotakors på lerret]

Programleder: De er kjempefine! Men hva betyr egentlig fargene i iotakorset?

(Én barnegruppe forteller hva fargene betyr, en annen barnegruppe holder opp én og én fargeplakat, se Verktøykassa.)

Fra verktøykassa: Spill på glass. Intro til Alle dager har en farge.

Sang: Alle dager har en farge

Fra verktøykassa: Mal – og lag kunst­utstilling! Barn intervjues om sitt maleri, eller det vises bilder av maleriene på et lerret.

Korrespondent: Men nå er det på tide å reise hjemover.

Programleder: Takk for at du tok oss med til Egypt! Og takk til alle dere som ble med ut på tur! Vi har møtt noen av barna som går i en barnehage og på skole midt i søppelbyen i Kairo, og vi har møtt en nonne og sett litt av arbeidet på Anafora.

Korrespondent: Kan jeg bare si én ting til?

Programleder: Ja, vær så god!

Korrespondent: Jeg vil bare si at selv om det gjøres mye bra for barn og unge i Egypt, som vi har sett nå, så er det fremdeles slik at mange opplever at de ikke blir respektert; menneskerettighetene deres krenkes, som det heter. Mange opplever å ha dårlige hus, urent vann, de får ikke gå på skole, de får lite lønn for arbeid og så videre.

Programleder: Ja dette er viktig informasjon. Og jeg tenker at så lenge dette skjer, så skal vi stå sammen med dem som opplever dette. Det kunne vært oss. Vi står sammen med de forfulgte, som Stefanusalliansen sier det. For – så lenge ikke alle er fri – dette står vi sammen i!

Sang: Sammen er vi