Livet er som en reise, med en start og en slutt. Alle mennesker kommer fra et sted, og vi er på vei til et sted. Sangen spør «Hva tar du med når du drar av sted?», og gir noen svar på hva vi har med oss: Alle har vokst opp et sted, og har noen bilder med seg av hva et hjem er.  Noen personer har vært viktige for oss i oppveksten, det kan være mor og far eller andre betydningsfulle mennesker. I tillegg så har vi mennesker en verdi i kraft av at vi er Guds skapninger; vi er hans barn. Guds avtrykk finnes i ethvert menneske, som et verdimerke. I bibelen kan vi lese om å få et nytt navn, en hvit stein (se Åp 2, 17).

Når vi skal reise trenger vi et pass som åpner grenser og porter for oss. Og om reisen går gjennom ugjestmildt landskap, kan vi allikevel ha et håp om å finne vann og nye vennskap. Retreatsenteret Anafora i Egypt er et godt eksempel på en slik oase midt i ørkenen. Og når vi tar inn vår egenverdi og vi erfarer omsorg, så kan vi også ha tro på at vi selv har fått noen gode gaver, til berikelse for oss selv og menneskene rundt oss, slik «I can» er et motto for Mama Maggies arbeid i søppelbyen.

I en oppsetning av SAMMENE ER VI kan sangen brukes som take-off i starten av forestillingen. Og hva skal vi reise med? Tog? Sykkel? Eller luftballong?

Og så er det ikke alle som kan reise fritt rundt, for eksempel er noen på flukt, og noen har ikke identifikasjonspapirer eller pass. Og hva med de som ikke har gyldig pass, for eksempel de som er papirløse flyktninger?

Sal 139: Herre, du ransaker meg og du vet –

Åp 2, 17: Den hvite steinen med et nytt navn

Fyll en koffert med tingene som nevnes i sangen, som utgangspunkt for en samtale i barnegruppa: En tegning av et hus/ barndomshjemmet. En hvit, liten stein, eventuelt flere hvite steiner, slik at alle får sin egen. Et bilde av far og mor. Et pass. Et kart, eller litt sand og en flaske vann. En medalje «I can».

1. Hva er det viktigste å ta med i kofferten når vi skal ut på reise?
2. Hva er det viktigste å ta med seg når vi skal ut på «livets reise»?
3. Hvordan tror du det er å være på flukt, og ikke kunne bevege seg fritt rundt, for eksempel som flyktninger?

Gud. Du har skapt meg slik som jeg er. Jeg er glad for det som har vært bra der jeg vokste opp. Jeg er lei meg og sint for det som ikke var bra der jeg vokste opp. Takk for at du alltid er hos meg, fra den dagen jeg ble til og til jeg en gang skal dø. Jeg tenker også på de som er på flukt, som ikke vet hvor de skal være og hvor de skal dra. Kan du være hos dem også, og passe på dem? Amen.